Det felles overvåkingsnettverket omfatter Pasvikelvas nedslagsfelt.
Anslagsvis 70 % av det ligger i Finland, 5 % i Norge og 25 % i Russland. Enaresjøen og Pasvikregionen utgjør av naturgeografiske og kulturhistoriske grunner en helhet der den nordvestlige eurosibirske taigaen møter den karrige tundraen ved Barentshavets kystslette. Til tross for sin nordlige beliggenhet er dette vidstrakte skog- og innsjøområdet rikt på naturressurser.
Naturgeografiske særtrekk og fauna
Området Enare- Pasvik er preget av store furuskoger med spredte innslag av sibirgran, hengebjørk og vanlig bjørk som enkelttrær og stedvis i små klynger. Ved Pasvikelvas bredder vokser bjørkeskog, ofte med innslag av gråor, osp og vier. Bunnvegetasjonen karakteriseres av fattig vegetasjon med busker, ris og mye reinlav. Strandvegetasjonen i Pasvikelva har en klar inndeling i soner.
De lavereliggende områdene langs vassdraget karakteriseres av store myrer. Området har viktige hekke-, raste- og trekkområder for en rekke ender, vadere, sædgås og sangsvane. Store dyr som elg og bjørn benytter hele territoriet, i tillegg til fugler. Bare streifdyr av ulv forekommer i området.
Berggrunn og jordsmonn
Berggrunnen i Øst-Finnmark, Nord-Finland og Nordvest-Russland består av over 1900 millioner år gammel granulitt som strekker seg fra de vestlige delene av Kolahalvøya gjennom Finland og inn i Norge. Et stort felt av granitt og gneis går fra Kola gjennom de nordlige delene av Enare og østre del av Utsjok kommuner og fortsetter inn i Norge. Den vulkanske grønnsteinssonen i hvert land består av bergartene basalt og komatitt, som inneholder en rekke malmforekomster. I de nordlige delene av Norge og Russland finnes mellom 400- 1000 millioner år gamle sedimentære bergarter.
Den dominerende typen mineraljord i grenseområdene er morenejord. Sammensetningen av mineraler i morenen reflekterer for det meste det lokale grunnfjellet. Kornstørrelsen varierer fra blokker til leirfraksjon. Moreneavsetningene består hovedsakelig av grus- og sandmorene. Det finnes også morenedannelse av typen dødislandskap og drumliner i området. Den gjennomsnittlige tykkelsen på morenelaget i daler, i bunnen av skråninger og på flate områder er noen få meter. På ås- og fjellrygger er det ikke morenejord i det hele tatt. Om lag 10 prosent av området er dekket av myr.
Klima
Klimaet er tørt med lave vintertemperaturer og relativt høye sommertemperaturer. Middelnedbøren er rundt 350-370 millimeter per år. Den høyeste målte temperaturen er 30,6 0C og den laveste -48,6.
I global målestokk er klimaregionen klassifisert som et snøskogklima uten tørketid med kort og kald sommer. Vassdragenes innsjøer og bassenger i området har stor varmelagringskapasitet. Isen legger seg forholdsvis sent om høsten (oktober-november), og isløsning i Pasvikelva skjer i april-mai.
Verneområder
Flere av verneområdene i Enare-Pasvikregionen ligger i umiddelbar nærhet av hverandre. På sikt skal et større grenseoverskridene verneområde ”Enaresjø-Pasvikelva vennskapspark” etableres av Vätsäri (1555 km2) ødemarksområde i Finland, Pasvik naturreservat (147km2) i Russland, og på norsk side Pasvik naturreservat (19 km2), Øvre Pasvik landskapsvernområde (54 km2) og Øvre Pasvik nasjonalpark (119 km2). Pasvik naturreservat har status som Ramsar-område. Det betyr at området anerkjennes som et våtmarksområde av internasjonal betydning.
Bosetting og næringsstruktur
Enare-Pasvikregionen har sin geografiske utstrekning innenfor de tre grensekommunene Petsjenga i Russland, Sør-Varanger i Norge og Enare i Finland. Petsjenga er den mest folkerike kommunen med 44 100 innbyggere i 2010. I Sør-Varanger kommune var det 9738 innbyggere og i Enare 6789 innbyggere i 2010.
Både Petsjenga og Sør-Varanger er industrikommuner bygd opp rundt bergverksindustri. Den største sysselsetteren i Petsjenga er Petsjenganikel-kombinatet. Næringsstrukturen i Sør-Varanger er basert på skipsreparasjonsindustri, havneutbygging, landbruk og handelsvirksomhet. Ny gruvevirksomhet ble startet i 2007, da The Sydvaranger Gruve ASble grunnlagt, for produksjon av høykvalitets jernkonsentrat.
Historie, urfolk, kolonisering og industrialisering
Området har hatt bosetting i om lag 10 000 år. Steinaldermenneskene levde i et jeger- og samlersamfunn. Der er svært sannsynlig at de skiftet bosted etter årstidene.
Østsamene (skoltesamene) er uten tvil Pasvikdalens urbefolkning. Enareområdets urbefolkning er enaresamene.
Enaresamene er kalt skogsamer eller fiskesamer på grunn av at de fikk sitt hovedsakelige levebrød av fiske. Tradisjonelt hadde de hele sin årssyklus innenfor skogstraktene i innlandet, mens skoltesamene i Pasvik flyttet til kysten for å fiske om våren og sommeren.
Det samiske samfunnet er tradisjonelt bygget opp av siidaer, det vil si avgrensede geografiske bosetningsområder med felles sosial organisering og bruk av naturressurser. Felles for Enaresiidaen og Pasviksiidaen var at de hadde få medlemmer, og at de utnyttet naturressursene i store landområder. Siidaene var naturlig avgrenset av vannskillene. Landsbyenes indre organisering var god og de hadde strenge tradisjoner for delingen av naturressursene. De ulike siidaene respekterte hverandres rettigheter og ressursområder.
Innvandring av nye folkegrupper startet på 1700-tallet og uviklet seg for alvor fra midten av 1800-tallet. Februk avløste urbefolkningens levesett. Nordsamer vandret inn med sine tamreinflokker, og reindriften ble mer spesialisert.
På begynnelsen av 1900-tallet økte den industrielle aktiviteten i Kirkenes med åpning av jerngruve og i Petsjenga med bygging av nikkel-og koppersmelteverk.
Det felles overvåkingsnettverket omfatter Pasvikelvas nedslagsfelt. 