Med forsuring menes det at jordsmonnets eller vassdragenes evne til å motstå eller nøytralisere sur nedbør fra luften begynner å svekkes.
Forsurende forbindelser faller ned på bakken med regnet som vått nedfall eller som tørt nedfall i partikler og gasser.
av overflatevann er et globalt problem. I Arktis er svoveloksidforbindelser den viktigste årsaken til forsuring. Disse oppstår ved forbrenning av fossilt brensel og smelting av svovelholdig malm. Petsjenga-Nikel-kombinatet, som ligger i det norsk-russiske grenseområdet, er en av de største kildene til forurensing i form av syredannende oksider i nordområdene (AMAP). Disse oksidene reagerer i atmosfæren og danner syrer som løses opp i nedbør.
Forsuring er en alvorlig trussel for mange planter og dyr, spesielt i følsomme vannøkosystemer. En av de mest skadelige følgene av forsuring er, at under sure forhold vaskes giftige aluminium- og tungmetallioner lettere ut av jordmonnet for så å tas opp av levende organismer. Dette fører til uregelmessigheter i reproduksjonsprosessen, lavere biodiversitet, utryddelse av arter som ikke tåler sure forhold slik at motstandsdyktige arter blir dominerende osv. Generelt blir økosystemets motstandsevne svekket.
Bufferkapasiteten
Bufferevne
Et vassdrags bufferevne eller syrenøytraliserende evne defineres ved måling av alkaliteten i vannet. Det skjer ved at det tilsettes litt og litt syre om gangen i en prøve og deretter måles virkningen av tilsetningen som endring i pH. Den mengde syre som kan tilsettes i vannet før pH-verdien synker under en viss grense, angir størrelsen på bufferevnen.
Med tanke på forsuringen av vassdragene anses en alkalitet på 0,05 mmol/l å utgjøre risikogrensen. Hvis verdien synker under denne, anses bufferevnen som meget svak.
i vannet påvirkes av jordsmonnet og berggrunnen i nedbørsfeltet. I mange av prosjektområdene består disse av alkaliske mineraler, og nedbørsfeltet er i stand til å motstå den nåværende syrebelastningen effektivt. Forsuring av overflatevannet skjer i disse områdene i form av kortvarig nedsatt pH (under snøsmelting og kraftig regnvær), endringer i forholdet mellom de viktigste ionene i den kjemiske sammensetningen i vannet og reduksjon av bufferkapasiteten til overflatevannet. Det finnes også områder hvor nedbørsfeltet består av sure bergarter (hovedsakelig granitt og gneis) og hvor økosystemenes motstandsevne mot forsuring er lav. I prosjektområdet gjelder dette hovedsakelig kyst- og høytliggende områder.
Vätsäri-, Jarfjord- og Sør-Varanger-områdene er ekstra sensitive for
sur nedbør,
Nedfall
Forsurende nedfall dannes av utslipp av svovel- og nitrogenoksider (SO2 og NOx) samt ammoniakk (NH3) i luften. Disse svovel- og nitrogenoksidene danner direkte svovel- og salpetersyre når de reagerer med vannet i luften eller senest med fuktigheten i jordbunnen. Ammoniakk er i seg selv ikke en sur forbindelse, men oksideres lett til nitriter (NO2) eller nitrater (NO3) og er derfor forsurende.
men bufferkapasiteten i små innsjøer varierer ofte selv om de ligger helt i nærheten av hverandre. I tillegg til berggrunnen, kan et tynt jordmonn gjøre enkelte områder mer utsatt for forsuring enn andre. Spesielt har Jarfjord-regionen mange områder som nesten ikke har jordlag i det hele tatt.
Det er observert bemerkelsesverdig få områder utsatt for forsuring i nærheten av utslippskildene. Dette er sannsynligvis på grunn av at både grunnfjell og støvutslipp er alkaliske. Alkalisk aske som faller fra luften ned på bakken nøytraliserer virkningen av sur nedbør.
