Pasvikelva har sju vannkraftverk som ble bygget mellom 1955 og 1978. Ved Jäniskoski ble det først bygget et kraftverk på slutten av tredvetallet som så ble ødelagt under krigen i 1944.
Tre av kraftverkene ligger i Russland nedenfor utløpet fra Enaresjøen: Kaitakoski, Jäniskoski and Rajakoski. Kraftverkene ved Hestfoss, Skogfoss, Melkefoss og Boris Gleb ligger langs grensen mellom Russland og Norge. Hestfoss og Boris Gleb er russiske, og de to andre norske. På finsk side er det også et lite kraftverk i Kirakkajoki som renner ut i Enaresjøen. Siden terrenget er relativt flatt dekker vannmagasinene store landområder.
For å øke kraftproduksjonen i kraftverkene langs Pasvikelva, reguleres vannstanden i Enaresjøen ved hjelp av demningen i Kaitakoski helt øverst i elva. Brorparten av vannet som man ellers ville matte slippe utenom turbinene lagres i Enaresjøen og slippes ned Pasvikelva i perioder med lavere vannføring. I naturlig tilstrand var variasjonen i vannstanden i Enaresjøen på 1,25 m. Med reguleringen er denne variasjonen økt til 1,5 m. Den viktigste endringen i Enare på grunn av reguleringen er at vannstanden i gjennomsnitt er en halv meter høyere i den isfrie perioden og at vannstanden om sommeren er konstant, mens den i naturlig tilstand ville vært minkende.
Vannreguleringen og virkning på naturen
Pasvikvassdraget og dets nedbørsfelt er ett av de største elve- og sjøsystemer i den arktiske regionen. Byggingen av kraftverkene har ført til radikale endringer for hydrologien i systemet. Stryk og elvestrekninger med sterk strøm har blitt borte og forekomsten av stilleflytende vann har økt. Dette har hatt størst negativ virkning på arter som foretrekker tilholdssteder med sterk strøm.
Enaresjøen, erosjonskader på bredden som skyldes reguleringen.
Reguleringen har også hatt innvirkning på den akvatiske floraen. På grunn av endringer i strømforholdene har mange banker i Pasvikelva grodd igjen. Vårflommen som pleide å oversvømme store områder ovenfor de smale strykene, finner ikke lenger sted. Noen flomsletter der det pleide å vokse sjeldne østlige arter, har forsvunnet på grunn av flytting av masse eller oppdemming i forbindelse med reguleringen. Reduksjonen av vårflommen fører også til at isen går senere om våren.
Regulering av gjennomstrømningen og bygging av dammer førte også til at andre spesielle miljøproblemer dukket opp. For eksempel oversvømmelsen av jord og plantedekke, samt endring av det hydrologiske systemet førte til endringer i flyten av organisk materiale kraftigere opphopning av organisk materiale i vannreservoarene. Jordbruk på den norske elvebredden er en annen faktor. Alt dette fører til økt innhold av næringsalter,
eutrofiering.
Eutrofiering
Overdrevne utslipp av næringsstoffer i vassdrag forårsaker økt primærproduksjon og eutrofiering. Skadevirkningene av eutrofiering omfatter bl.a. tilgrumsing av vannet, økt oppblomstring av alger, trådformede alger og vannplanter, oksygenmangel om vinteren og endringer i fiskebestanden.
av vannmagasinene. I tillegg økes opphopningen av giftige stoffer i økosystemet som helhet når vannkretsløpet går saktere og en får områder med stillestående vann.
Reguleringen av Enaresjøen har hatt stor innvirkning på vannlinjen og sjøens organismer og fiskebestander. Dette skyldes hovedsakelig økt variasjon og heving av vannstanden. Den gamle vegetasjonen langs bredden har forsvunnet og erosjonen langs vannlinjen har økt. Man antar at nedgangen i store bunndyr og dyreplankton som trives i starrområdene, som begge er viktige føde for fisk, skyldes økt erosjon av bredden. Disse endringene gjenspeiler seg i størrelsen på fiskebestanden. Reguleringen har spesielt påvirket bestanden av sik, røye, ørret og nipigget stingsild.
I Enaresjøen kan selv den minste endring i næringstilgangen for yngel og i tilgjengelige tilholdssteder være viktig, siden mange av artene som finnes i sjøen lever i utkanten av sin naturlige utbredelse.
Den største påvirkningen kommer fra variasjoner i vannstand i den isfrie perioden. Forhøyet vannstand på forsommeren påvirker hekkingen til blant annet strandfugler som storlom, som hekker helt nede i vannkanten. Kraftig nedgang i vannstand om vinteren påvirker i sin tur blant annet rogndødeligheten til høstgytende fisk.
Ulempene av regulering kan reduseres ved å endre variasjonsrytmen i vannstand i en mer naturlig retning. Gjennomførte sammenlikninger har vist at produksjonskapasiteten til kraftverk ikke påvirkes særlig av endring i reguleringsrytmen slik at den blir mer lik de naturlige endringene i vannstand om sommeren. Vannstanden i Enaresjøen i naturlig tilstand var høy om våren og gikk ned mot midtsommeren. Dette kunne man etterlikne ved å på den ene siden senke de høyeste vannstandene på sommertid og på den andre siden forhøye de laveste vannstandene om sommeren. Små endringer i reguleringspraksis kunne påvirke stranderosjon og forutsetninger for rekreasjonsbruk av og fiske ved innsjøen betydelig.
